JURK mener at utlendingsforvaltningen i større utstrekning må ta i bruk tolketjenester når dette er nødvendig. Dette følger også av loven.

En ny tolkelov trådte i kraft 1. januar i år. Loven pålegger offentlige organer å bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettsikkerhet, eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste.

I vurderingen av når det er nødvendig med tolk, skal organet se på sakens alvorlighet og karakter. I forarbeidene til loven står det at plikten til å bruke tolk typisk vil inntre i situasjoner der det formidles viktig informasjon til enkeltpersoner og i saker med stor betydning for den enkelte.

Gjennom vår saksbehandling opplever vi at utlendingsforvaltningen ikke bruker tolk i situasjoner der det er nødvendig. Vi har mottatt henvendelser fra personer som ikke kan kommunisere med UDI, nettopp fordi de ikke får tilbud om tolk. Slike situasjoner vil innebære et brudd på forvaltningsorganenes lovbestemte veiledningsplikt.

I en undersøkelse utført av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, kom det frem at nesten 73 % av tolker opplevede ingen eller få oppdrag fra utlendingsforvaltningen, herunder UDI og UNE. Dette sto i sterk kontrast til antall oppdrag for politiet og domstolene, der henholdsvis kun 42 og 45 % svarte det samme.

Det er svært betenkelig at utlendingsforvaltningen anvender tolker såpass mye sjeldnere enn andre deler av forvaltningen. JURK kan ikke skjønne hvordan behovet for tolk kan være så mye større hos politiet og domstolene enn det er hos utlendingsforvaltningen.

JURK mener at utlendingsforvaltningens tilsynelatende manglende bruk av tolker er uforsvarlig, og i verste fall lovstridig. En økt bruk av tolk er nødvendig for å sikre rettssikkerheten til de uten tilstrekkelige norskferdigheter, og vil føre til bedre kommunikasjon mellom enkeltpersoner og forvaltningen.